To blir til ett og jeg blir til vi

"Charlotte's verden, forlovet og lykkelig." het en blogg jeg var inne på i dag. Det store temaet i dag har vært kjærlighet og lykke. Er det i den mennskelige natur å parre oss? Er vi ment å være i par, og med én annen person? Og om det er vår natur, er det slik som dygdsetikken sier at vi ikke blir lykkelige før vi oppfyller vår natur? Trenger vi en make for å bli lykkelige? Og er det slik at når vi er forlovet og har funnet kjærligheten, at vi dermed også har funnet lykken? Det sies at alle jenter fantaserer om bryllupet sitt. Kjolen, drømmemannen, kaken, dansen, jeg er blandt dem som har øvd meg på mitt forevigende "JA" på den mest eventyrlige og skjønne måten i speilet siden jeg var en liten pike. Men i det siste så er det ikke det estetiske som virker mest eventyrlig inni hodet mitt. Det er det øyeblikket du står framfor personen du elsker, og som elsker deg like høyt. Du hviler øynene dine i hans trygge, kjente øyne. Dere er sammen om dette, dere er sammen om for alltid. For meg virker dette som klimaks. Er det dette vi alle ser etter? Er dette en indre trang som alltid vil føles som en mangel om vi ikke finner det?

Videre er spørsmålet, hvor finner man denne maken, eller mer klisjé, hvor finner man kjærligheten? Jeg er en av de som en gang trodde jeg hadde funnet drømmeprinsen. Han hadde visstnok sine feil han også, men hele historien var et eventyr og hans gode sider veiet opp. Han plukket opp skoen min da jeg løp vekk og ville danse med meg framfor alle de vakkreste jentene i landet. Han brøt ned tornebuskene rundt slottet mitt og vekket meg til live fra en dyp søvn. Men plutselig en dag ville han ri videre, det var flere prinsesser som måtte reddes og ris med storm inn i solnedgangen. Her kommer ofte desperasjonen og sjalusien inn, hvor mange kniper fatt i maken sin og bruker alle middler for å holde oppmersomheten. Men er han drømmeprinsen om han ikke er interessert i akkurat deg, og ekslusivt deg? Jeg har alltid sagt jeg er av typen som ville fnyset av utroskap. Jeg vil ikke være med en make som heller vil være med en annen uansett. Men er det noen gang slik, at en bare vil ha én, og dermed ikke ser på noen andre? Kan man fylle opp kjærlighetsrommet, og være nok stimulert av bare maken? Spørsmålet her er ikke en eller flere maker, men å gå i faste par og være lykkelig med det. Og skal en vente på at denne lykken skal komme stormende over deg, vente på å bli reddet ut av tilværelsen som så totalt strider imot den menneskelige naturen. Trenger vi å bli reddet, eller trenger vi å redde noen? Redder en hverandre når en parrer seg eller stjeler man bare selvstendigeten til hverandre? TO blir til ETT og JEG blir til VI. Er det dette alle søker etter? Er dette veien til lykke, er dette klimaks?!?

 


Do I need a man?

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits